Vannhund.com

Leken, spretten og kjærlig

I rasebeskrivelsen av perroens adferd og temperament skal hundene være svært lærevillige, tilpasningsdyktige og arbeidsomme:

Lojal, lydig, munter, hardt arbeidende, vaktsom og avbalansert. Meget lærenem, tilpasser seg alle situasjoner og forhold (NKKs rasebeskrivelse av Spansk vannhund).

De spanske vannhundene er arbeidshunder som er lojale og lydige i forhold til sine eiere. De har muligens en større tendens enn mange andre raser til å knytte seg spesielt til en eller to personer.

At perroen er arbeidsom innebærer også at den er aktiv og leken. Eieren av en perro bør være villig til å gi hunden rikelig med mosjon. Når den løper ser vi en rask og spretten hund, den er elegant i sine bevegelser, og gjør gjerne lange byks og høye hopp før den forventingsfull lander ved siden av sin eier. Hunden krever også mental trening. Den kan konsentrere seg lenge om ulike oppgaver og lærer for eksempel veldig raskt å apportere, søke etter gjenstander eller gjøre morsomme triks.

En perro møter deg gjerne med et lite bjeff eller ul før den kommer bort for å hilse på deg. Hundene er vaktsomme, det vil si at de gir beskjed med bjeff (og andre lyder) dersom det dukker opp en fremmed person eller et underlig objekt. En perroeier kan forvente at hunden lager en del lyd og boffer i nye og ukjente situasjoner, men den skal på ingen måte være aggressiv. Bjeffing er hundens språk og den gjør jobben sin når den gir beskjed. En eier som setter seg inn i hundens språk og litt hundepsykologi vil kunne lære seg hundens signaler og til en viss grad forutsi og kontrollere bjeffingen.

Det er dessverre ikke alle oppdrettere som fokuserer på hundens gemytt når de driver med avl, men har konsentret seg for mye om utseende. I Spania har enkelte spanske vannhundeiere opplevd å kjøpe utseendemessig flotte hunder, men som senere har vist seg å vært aggressive, tilbaketrukne og engstelige. Det er ikke egenskaper vi ønsker å utvikle hos perroen. Her er spørsmålet om arv og miljø sentralt, men en valpekjøper bør likevel være obs på hvilke grunner en oppdretter har for å drive med avl. Det finnes selvsagt dyktige oppdrettere i Spania, og det er disse vi bør finne og hente våre hunder fra når vi ønsker å utvikle rasen i Norge.

Ryktet som superhund

Inntil nylig ble rasen oppfattet som ekstremt sunn med et usedvanlig godt gemytt. Dette er i meget stor grad riktig, men det har bidratt til at arvelige sykdommer ikke har blitt oppfattet som et problem, og derfor ikke tatt på alvor. De siste to årene derimot har det blitt kjent at noen avlslinjer innen de spanske vannhundene dessverre har hofteproblemer. Problemet med at vi har fått flere hunder der HD er påvist har flere årsaker.

I perroens hjemland er det i enkelte store kenneler blitt avlet på hunder uten å ta hensyn til eventuelle sykdomstegn. Noen oppdrettere har i mine øyne drevet ”valpefabrikker” der hundenes helsetilstand og gemytt har kommet i skyggen av profitt og hundenes utseende.

Det var vanskelig å tro at perroen kunne lide av HD eller andre sykdommer. Derfor tok det tid før oppdrettere tok sykdomstegn alvorlig, og i mellomtiden drev oppdrettere med avl i god tro. Rasen er dessuten relativt liten i størrelse og det ble argumentert for at en perro ikke vil ha samme problemene med å leve med hofteledsdysplasi som en større hund. I tillegg var det få hunder igjen av rasen da den ble anerkjent, og derfor også et lite utvalg i avlsarbeidet med å bygge opp rasen. Noen har ment at det var for få hunder.

Det er i Skandinavia problemene etter hvert ble oppdaget og hundenes HD tilstand blir offentliggjort hos oppdrettere og kennelklubbene. Slike lister finnes ennå ikke i Spania.

Hofteleddsdysplasi – HD

Hva er HD? Hofteleddsdysplasi (HD) er en tilstand hvor hofteskåla er for grunn slik at lårbeinet har redusert støtte og i ekstreme tilfelle kan gli ut av leddet (Orientering om HD og arv, Per Lindholt). For å påvise om hunden er HD fri eller har HD må en veterinær ta røntgen av hunden. Det er veterinæren som tolker bildene og resultatene blir angitt i en skala fra A til E, der A og B er en frisk hund og C, D og E ulike grader av HD:

Fri(A)	God dybde.
Fri (B)	Ikke fullt så bra som A, men tilfredsstillende.
Svak grad (C)	Noe for grunn, men hunden vil neppe få noen problemer.
Middels grad (D)	For grunn, hunden vil likevel kunne leve et normalt liv med god trening hvis den ikke får forkalkninger som følgeskader.
Sterk grad (E)	Hunden vil få problemer med bevegelse i ung alder

(ibid)

Generelt drives det avl på hunder med A, B og C. I følge Lindholt er det få hunder som er invalidisert på grunn av HD, men han konkluderer i sin artikkel med at dersom vi avler på hunder som har eller sikkert er bærere av egenskap for for grunn hofteskål, vil forekomsten av hunder med invalidiserende HD øke (ibid). Derfor vil det, etter min mening, være å foretrekke avl på hunder med A eller B.

En oppfordring

Det store flertallet Spanske Vannhunder er heldigvis friske og avbalanserte individer. Seriøse oppdrettere undersøker nå forekomsten av HD i avlshundenes familier og tar hensyn til både helse, gemytt og utseende. Jeg vil allikevel oppfordre valpekjøpere om å velge oppdretter med omhu. Oppdretter børe på oppfordring i det minste kunne vise frem veterinærattest for HD røntgen av begge valpens foreldre I tillegg bør HD resultater på besteforedlre og oldeforeldre kunne dokumenteres dersom disse befinner seg i Skandinavia. Det er også viktig å finne ut hvilke egenskaper oppdretteren legger vekt på, om det blir tatt hensyn til hundens gemytt i tillegg til utseende. Det er jo ønskelig at vi tar vare på denne eldgamle rasens mange herlige egenskaper.{mos_sb_discuss:9}