Det er vanskelig å skaffe seg fullstendig overblikk over situasjonen, og vi presiserer at vi gjør dette utelukkende for å skape klarhet, og ikke for å plassere debattdeltakerne i båser.

Etter at Barba et al. (se 3 Varianter Spansk Vannhund? Del 1) gav ut resultatene av sin forskning har deres artikler blitt et naturlig fokus for debatten. Det er imidlertid viktig å være klar over at  diskusjonen ikke oppstod med denne forskningen. Snarere kan man si at disse vitenskaplige undersøkelsene er resultatet av en heftig debatt som i større eller mindre grad har preget det Spanske vannhundmiljøet siden rasen ble "kjent" på 80-tallet.

Mye tyder på at bakgrunnen for debatten skyldes en, etter manges mening, ensidig fokus på gjeterhundene fra sørspania. Med andre ord ligger det en implisitt kritikk av pionerarbeidet som ble gjort i Ubrique, et arbeid som kulminerte i en offisiell standard for rasen.

Støttespillerne:
De som støtter teorien er, så langt jeg har klart å finne ut, ofte hundeinteresserte fra de nordlige delene av Spania. Disse baserer seg på det de har sett, hørt og blitt fortalt om Spanske Vannhunder, og viser til at hundene fra deres region er mindre, større eller har lysere farge på pelsen enn hundene fra regionene i sør.
Et populært argument er at den høye frekvensen av lyse hunder skyldes fiskernes og jegernes behov for å kunne se sin hund i mørket. Det blir også ofte hevdet at på grunn av menneskelig og naturlig seleksjon er det naturlig at hundene har utviklet seg ulikt på grunn av de ulike arbeidsoppgavene de har hatt, samt de store geografiske forskjellene mellom regionene.

Noen av de oppdretterne som støtter teorien bruker den aktivt i sitt arbeid og baserer seg på den i sin seleksjon av avlsdyr.

Kritikerne:
Denne gruppen kjennetegnes av en enighet om at det finnes ulike varianter av Spansk Vannhund, eller ulike SpanskeVannhunder. De kritiserer imidlertid Barba et al. for ikke å gå grundig nok til verks i sine undersøkelser. Noen går så langt som å hevde at den "ekte" spanske vannhunden mest sannsynlig er forsvunnet allerede. De mener det var en mye større rase som morfologisk og pelsmessig stod langt nærmere dagens portugisiske vannhunden, som de mener nedstammer fra denne tapte rasen. De fleste i denne gruppen kommer med direkte eller implisitt kritikk mot miljøet rundt Antonio García Perez fra Ubrique, som de hevder har hatt et ensidige fokus på gjeterhunder i sitt avlsarbeid*, samt i arbeidet med rasestandarden.

Motstanderne:
Motstanderne påpeker de lave antallet individer som ble undersøkt av Barba et al. og påpeker at et så lavt antall umulig kan gi grunnlag for å trekke sikre vitenskapelige konklusjoner. Videre har det i fra denne gruppen blitt påpekt at en valp som vokser opp i ulike miljøer, og med ulike arbeidsoppgaver vil utvikle ulik kroppsbygning omtrent som en fotballspiller vil være forskjellig fra en skøyteløper. De mener derfor at det ikke er sannsynlig at det eksisterer, eller har eksistert tre ulike varianter av Spansk Vannhund, men at det snarere er snakk om en enhetlig rase med små indre variasjoner.

Naturlig nok vil ikke oppdrettere som befinner seg i denne gruppen se bort i varianter i sitt avlsarbeid.

Konklusjon:
Det er nærmest umulig å sitte i Norge og, på grunnlag av en forsvinnende liten bestand, gjøre seg opp en mening om hvilken av disse gruppene som har rett.
Det er imidlertid fristende og avskrive kritikernes argumenter som usannsynlige på grunnlag av gamle beskriver av fiskernes hunder som "trådete", og relativt små.

De to gjenværende alternativene blir det opp til hver enkelt å gjøre seg opp en mening om. Debatten levner imidlertid ikke tvil om at Spansk Vannhund fremdeles er en "ung" rase i moderne sammenheng. Dette medfører at det skapes et stort rom for uenighet og ulike tilnærminger til avl og seleksjon.
Vi kan bare håpe at resultatet blir positivt for rasen.{mos_sb_discuss:9}